Peace & Låve

Ildsjel bak Kroglia kulturgård er Eldbjørg Fagerjord, som ønsker deg velkommen til gårds med stor glede når du tar turen oppover. Her er historien hennes om hvordan kulturgården ble til:

SKULLE ALDRI SE MEG TILBAKE

“Jeg kjeder meg så sykt i denne helsikes bygda. Jeg vil noe mer! Kommer meg ikke noen steder! Det er i byen det skjer.”

Som 15-åring var ikke Grønfjelldal noe for meg. Heller ikke Mo i Rana. Ikke Norge en gang, på litt sikt. Det var bare så vidt verden var stor nok for meg. Jeg skulle ut og starte karriere innen journalistikk. Skulle jobbe intensivt i perioder og eie minst mulig for å kunne reise rundt og oppleve.

Men først måtte jeg komme meg ut av hjemmets klamme arne. Da jeg endelig skulle begynne på videregående og fikk flytte på hybel, ga jeg beskjed til foreldre med dårlig skjulte smil og gråtende småsøsken om at nå kom jeg ikke hjem før til jul – tidligst. Jeg var på hybelen 14 dager i strekk. Etter det var jeg innom hjemme stort sett hver helg.

FOR TUNGVINT Å BO I BYEN, VISTE DET SEG

Jeg startet likevel reisen mot en internasjonal journalistikk-karriere/ bohemliv. Jeg skulle aldri tilbake til hjembygda og bo der, ikke på vilkår! Jeg studerte statsvitenskap, nordisk språk og litteratur, og selvfølgelig journalistikk. Dette studiet ledet meg til Adresseavisen. Bodde midt i Trondheim, koste meg. Men jeg reiste hjem så snart jeg hadde anledning. Likevel, det var i byen denne odelsjenta hørte til. Uten tvil. Odelen på hjemgården Fagerjord skulle jeg lett skrive fra meg.

VENDEPUNKTET

En varm sommerdag sendte nyhetsredaktøren meg og en fotograf til landlige Frosta. Saken var følgende: På et område på stranda på denne halvøya dukket det stadig opp flaskeposter. Litt av et fenomen, dette måtte vi finne ut av. Ikke ante jeg at akkurat denne reportasjeturen skulle forandre framtida mi. For da vi trava rundt åker og eng kjente jeg at dette var noe jeg hadde savna. Naturen, frisk luft, bare traske rundt. Hm. Ganske umiddelbart der og da skjønte jeg at dette var spikeren i kista for min urbane framtid. Jeg forsto at det var hjemme jeg hørte hjemme.

Likevel slapp jeg ikke alt jeg hadde i hendene og slo meg ned i Grønfjelldal. Jeg var ikke helt klar for det ennå. Men flytta etter hvert tilbake til Rana, til kjæresten og familien. Bodde midt i byen der og, men det var utrolig tungvindt. Det var jo i Grønfjelldal det skjedde, og hver dag etter arbeid heiv jeg meg i bilen for å være med på det som skjedde i heimbygda, der jeg hadde engasjert meg kraftig i bygdeutviklinga.

HELT ÆRLIG, DET LETTESTE VILLE VÆRT Å SKRINLEGGE KROGLIA

Akkurat da jeg og min kjære var klare for å slå oss ned, begynte det å gå rykter om at Kroglia var til salgs. Nabogården til der jeg hadde vokst opp, her ei annen grein av familien hadde drevet i alle år. Jammen stemte ikke ryktene, og vi slo til med tanke om at vi skulle drive med noe på gården.

Det kunne ikke bli med dyr, det hadde vi ikke interesse for, så da fant vi etter hvert ut at vi kunne drive med folk. Etter å ha vært med på å arrangere diverse i frivillig regi gjennom et par år, la jeg merke til at det stadig var flere og flere byfolk tok turen oppover for å delta på det vi arrangerte.

Det fikk meg til å tenke at her er det en mulighet for næringsutvikling. Så ville det seg slik at vi skulle få teste dette ut. Skolen vår i bygda brant ned til grunnen en nattmorgen i mars 2007. Året etter skulle vi ha de tradisjonelle Grønfjelldalsdagan, som arrangeres hvert fjerde år, og som pleide å være på skolen. Vi bestemte oss for å spre dagans attraksjoner over hele dalen, og da var det noen som spurte om vi ikke kunne ha pub i fjøset vårt, som jo sto der tomt og nedvaska. Svaret var selvfølgelig ja! Bestefaren til mannen min malte hele fjøset og vi lånte møbler og bardisk. Dette gikk strålende, og ballen hadde begynt å rulle. Etter hvert kom vi til et punkt der vi måtte bestemme oss om vi skulle satse videre eller skrinlegge prosjektet.

Helt ærlig, jeg prøvde å skrinlegge det, det ville vært det enkleste, småbarnsforeldre som vi hadde blitt. Men det gikk ikke. Kroglia kulturgård tvang seg fram, og jeg er veldig glad for det. Det hadde vært svært lite stas å sitte på gamlehjemmet og spekulere på hvordan det ville ha gått hvis vi bare hadde tatt steget.

GIR DEG DET DU KANSKJE IKKE VET AT DU TRENGER 

Jeg kan ikke tenke meg livet uten alle de opplevelsene Kroglia kulturgård har gitt. Fantastiske møter mellom mennesker, og ikke minst alle konsertene med nasjonale artister som har gjestet oss. Alle disse  har satt spor i sjela mi. Jeg digger kontakten folk får når de har tatt turen litt utenom all farvei, og senker skuldrene.

For vi lever i en hektisk verden. Noen har det mer hektisk enn andre. Vi jager etter det vi tror vi trenger. Det gjør jeg og. Men da er det fint å lande på at All you need is låve og et kufjøs fra 70-tallet. Her har vi alle muligheter til å gi folk det de faktisk trenger – her kommer du til et upretensiøst  sted der du kan senke skuldrene og være deg selv.

Det er det bygdelivet representerer for meg. Her kan jeg være meg selv, her kan jeg utfolde meg og forhåpentligvis gjøre en forskjell. Men hva hadde 15-årige Eldbjørg sagt hvis hun hadde sett inn i framtida? Fantastisk. NOT!!! (Men så hadde hun tenkt: Assa, litt KUlt e det jo. Men det hadde hun aldri kommet til å innrømme).

Med meg har jeg en stor familie og et stødig avløserlag som jeg er helt trygg på ivaretar deg som gjest på best mulig måte når du tar turen oppover til oss i Kroglia.

Høres låvende ut! Jeg tar kontakt med Eldbjørg på Kroglia kulturgård nå!